Irettesette andres barn- ok eller ikke?

Posted: October 8, 2009 in When afk
cutiepie

Hei hei!

Jeg har ikke blogget på noen dager, jeg har nemlig vært en tur i Oslo. Ikke det at det er noen stor greie ettersom jeg er født og oppvokst i Oslo hehe, men for tilfellet bor jeg ikke der lenger, jeg bor jo ikke engang i Norge, så det er koselig å ta seg en tur iblant.

Uansett, jeg var innom Frognerparken. Det var nydelig høstvær og jeg nøt å traske rundt i løvet, småsparke kastanjer som trillet rundt på bakken og nyte de varme solstrålene, muligens de siste før den virkelige kulda slår inn.

Satte meg under et tre og tittet på livet, det er så interessant å observere mennesker. Syklister på gangeveiene, nyforelskede kjærestepar hånd i hånd, barn som tumlet rundt på gresset, datt og stod opp igjen, hunder som lykkelig snuste under alle busker, venninnegjenger som satt på pledd, fnisende med hodene tett sammen i dyp konversasjon. En idyllsik søndag på alle måter, med andre ord. Inntil han dukket  opp. Fra intet. Brølende, med bustete hår og vilt blikk. En 4-5 åring som løp løpsk rundt på plenen og forsøkte å bryte lydmuren med ropene sine. Jeg tror det funket. De andre barna skvatt til siden, syklistene tråkket hardere på pedalene og forsvant bak Monolitten, venninnegjengen sendte stygge blikk etter å ha blitt avbrutt i sladder fra festen på lørdag, og kjæresteparet? Vel, de var forlengst gått bak treet i en het omfavnelse.

Så har visse barn større behov for å, eh, uttrykke seg enn andre. Og det finnes jo forskjellige måter å vise dette på, det gjør jo ikke nødvendigvis ungen til noe verre enn de andre. Virket som foreldrene var vant til dette iallefall, for de satt i største ro noen benker unna. Han dro opp gressroter. Han sparket til trestammene. Han løp etter duene så de flakset vilt rett over hodene til meg selv og andre parknytere. Men. Så gjorde han det som for meg er et stort NEI. Han tok opp steiner og kastet dem på de halvtamme duene som kurret rundt i leting på matsmuler og annet snacks. Og han siktet faretruende godt, rett ved hodene deres.

Ok, så er kanskje ikke duer favortittdyret. De er småskitne og har antakeligvis lopper og lus. Ikke er de spesielt smarte eller bedårende søte. Men man kaster ikke stein på dyr, så enkelt er det. Da han med en stor gråstein nærmet seg plassen min, beredt på å dunke steinen i et mykt dunhode, var det nok. “Hei!” ropte jeg bryskt. “Slutt å kaste stein på fuglene! Nå får du oppføre deg!” Han senket armen med steinen og vi hadde stirreleken i noen sekunder. Så begynte underleppen å dirre før han bråsnudde og løp gråtende bort til foreldrene.

Det var åpenbart ikke populært å snakke slik til englebarnet, noe moren gjorde tydelig med sinte blikk og oppgitte fakter. Men jeg tror ikke jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at stemningen i parken ble mye bedre. Om ikke annet så reddet jeg iallefall livet til en due. Eller fem.

Er det ok å “oppdra” andres barn på den måten, eller er det fy-fy? Ønsker alle en deilig høstdag!

Advertisements

Comments are closed.